|
HVA SKJER PÅ VERFTET?
Tekst og foto: Arne-Terje Sæther
Desember 2011
Oversikt
Alle fortøyningskollerne i forskipet er nå ferdig. Tiljedekket i forskipet med tilhørende bjelker er underveis. Alle storbetene er på plass og noen flere knær er felt.
Rothogst
Med 20-25 røtter i manko var det duket for de tyske eikeskoger denne økta. Et paddeflatt landskap, skogsveier i et fullstendig rektangulært rutenett kombinert med lett tåke skapte litt navigasjonsproblemer. Vi er jo vant med sjøen på den ene siden av veien og fjellet på den andre.
Eikas røtter gjenspeiler fuktigheten i grunnen. Er det tørt forsvinner de rett ned. Derfor måtte vi finne et område som er litt fuktig.
Når vi har blinka ei rot, måtte skogvokteren komme å godkjenne vårt valg.
Sto trærne for tett, måtte vi prioritere. Skogvokterne ville ikke lage hull i lauvverket slik at det kommer for mye lys ned. Da begynner det og vokse gress og kratt. En tankegang totalt motsatt av norsk skogforvaltning der snauhogst, volum og kortsiktig profitt er gjennomgangstonen.
Som vanlig tror folk at et rotvelt er godt egnet for å ta røtter. Slik er det ikke. Det er mye mer arbeidsomt å renske et rotvelt. I tillegg mer risikofylt.
Store trær og høye stubber gjorde at vi av og til følte oss som små dverger i skogen. Vi skal ha et par meter av stammen i tillegg til rota.
Ofte fikk vi både to og tre røtter ut av et tre.
Steinhard leireaktig jord gjorde det tungt å grave.
På slutten endte det ofte med at vi stakk motorsaga under rota i jord og sand.
Det endte selvsagt med ukvasse kjeder og mye filing.
Av og til hadde man følelsen av at 50% av tiden gikk med til å file og fylle bensin.
Stammene ble delt med motorsaga og i enkelte tilfeller brukte vi kiler til å drive røttene fra hverandre.
Helldigvis hadde vi også en Unimog utstyrt med winsj og tømmerdrift til å assistere.
Winsj og ei kasteblokk gjorde det litt lettere å få rota overende.
Det var et slit – godt rota har en anatomisk riktig form egnet til en velfortjent pust i bakken.
Unimogen var ikke tilgjengelig til enhver tid. Derfor hadde vi også noen handwinsjer og kjettingtaljer til hjelp.
Tidlig mørke gjorde at de siste røttene ble veltet i halvmørke. Da så man godt når saga gikk i stein og grus.
Rong
For å finne rot til den ene ronga vi mangler i bakskotten, måtte vi til et annet område. Her var det mye akkedering med skogvokteren pga diverse forsøksfelt osv. Men vi skal ikke klage, det er denne forvaltningen som gjør at vi kan boltre oss i en slik skog i dag.
Til slutt ble vi enige, og Einar kunne gyve løs. Den beste rota var også den de helst ville felle, så det ble bra.
- og der gikk ho overende. Behendig nært skogsveien.
Enkelte tre kan ha fine kroker og greiner oppe i treet, men treet går i bakken med et brak og eika er så sprø at det meste, bortsett fra hovedstammen, blir knust til pinneved.
Rota er gravd og skjært løs, og jekkes over ende. Den var over to meter lang.
Pilhøyden sjekkes – dette blir prima varer.
Bygging
Materialene vi har benyttet er råe, og etter hvert som det tørker krymper bordene. Det blir åpning i suene. Enkelte steder så mye at vi kunne stikke ett tommestokkledd inn. Derfor må hele båten etterklinkes.
Vi har lånt luftklinkeverktøy til etterklinkinga. Med 6000 saum foran oss var det et lett valg. Det ble et sabla bråk, men gikk minst tre ganger så fort.
En utakknemlig jobb å sitte under båten med motholdet. Til neste økt blir det laget et fjærbelastet mothold som står i gulvet.
Myndighetene krever at vi har motorer som skal kunne brukes i nødstilfeller. Motorarrangementet er under planlegging. Vi går for et alternativ med to propeller, en på hver side av kjølen.
Hovedfremdriftsmidlet blir seil, og vi har hatt et møte med seilmaker Frode Bjøru. Seilet blir av silke og her ser vi på en prøve av duken. Dukvekten er 250 gram, men den blir sydd dobbelt slik at totalvekten blir 500 gram.
Skipet skal også ros. Vi har jobbet en del med årene. Viktig er det også at man sitter godt under roingen. Vi arbeider med å beregne høyden på rokistene. De vil få litt ulik høyde etter hvor i skipet de skal brukes.
Den siste av storbetene har blitt felt. Bakenfor ser vi bjelken som ligger ved rorbandet.
Den siste kolleren i forskipet heises på plass.
Om det som har skjedd på verftet i månedene forut, se:
- November 2011
- Oktober 2011
- September 2011
- August 2011
|
|
Sidene er laget av Marit Synnøve Vea
Viking Kings AS
Postboks 420
5501 Haugesund
Norge
Mobiltelefon: + 47 95 44 17 90
Direkte tlf: + 47 52 71 95 25
Sentralbord: + 47 52 71 95 00
Faks: + 47 52 71 95 01
E-post: marit@vikingkings.com
www.vikingkings.com
Beautiful is the craftsmanship
and skill they have taken to build
this vessel in the ways
of the days long since.
The blood of the ancients
not only flow from their hearts
but in the sound of their
mallets and axes."
(Doug Hammersberg, USA)
Se byggingen av Draken på YouTube:
Dragon Harald Fairhair - the construction of a Viking Dragon Ship
Dragon Harald Fairhair - a glimpse from the shipyard
Billedserie fra Teknisk Ukeblad
TV Haugaland: Gigantskip tar form på Vibrandsøy
NRK: Båtsaum for verdas største vikingskip
Glimt fra byggingen, April 2011
Noen ordforklaringer:
Klinkbygde skip og båter.
(Skallkonstruksjon)
Vikingskipene var klinkbygde. Klinkbygging er den tradisjonelle byggeteknikken for nordiske trebåter.
Ved klinkbygging legges båtbordene litt over hverandre. Båtbordene festes ved at man borer et hull gjennom dem og setter i en nagle av jern (eller kopper). På innsiden av bordet setter man deretter på ei skive mot naglen (roe). Spissen på naglen klippes av, og den butte enden av naglen klinkes (slås) med en hammer slik at den blir flat. Mens dette skjer, må man holde mot på selve naglehodet.
Som tetningsmiddel mellom båtborda kan det legges inn snorer av nauthår, mose eller hamp som er innsatt med tjære.
Hvert enkelt bord må tilpasses for at skroget skal få den formen båtbyggeren vil ha. Båtborda i skroget klinkes sammen før innveden (band/spant og beter) settes i.
Banda i vikingskipene ble festet med trenagler. Dette gir et mer fleksibelt skrog enn om man hadde brukt jernnagler. Det var et karakteristisk trekk ved de klinkbygde vikingskipene at de var smidige og jobbet "sammen med" bølgene.
Kravellbygde skip/båter
(Skjelettkonstruksjon)
I motsetning til de klinkbygde båtene, har disse en glatt bordkledning. Skjelettet (innveden) bygges før bordgangene er satt på skipet. Dette gir et stivt og sterkt skrog som kan bære tung last, men det mangler de klinkbygde skipenes smidighet i sjøen.
Band. Brukes i stedet for ordet spant om de buede, tverrgående avstiverne på klinkbygde båter. Lages av rotkne for å være så sterkt som mulig.
Bandskaut. Den delen av bandsettet som går mellom band og bete
Bete/bite. Tverrgående bjelke som forsterker et band i skipet. Begge delene av beten lages av sjølgrodde buede emner.
Bjelkebugt: Høydeforskjellen mellom dekket i skipets senterlinje (rett over kjølen) og dekket i borde. Dvs. Dekket har en kurve slik at det er lavere på sidene enn midt i skipet. Hensikten er at vannet lettere skal renne av.
Bordgang/omfar. Båtborda som utgjør det ytre skallet av skroget. En bordgang går fra forrest til bakerst og består av flere bord som er satt sammen. Hver bordgang har sin spesielle utforming og kan ha egne navn.
Botnband: Det bandet som går over bunnen i båten.
Drakehode: Utskåret fabeldyr som ble festet til forstavnen på et vikingskip. Drakehodet kunne tas av skipet. Noen skip hadde også drakehoder i akterstevnen.
Esing. Forsterkningslist som vanligvis ligger langs øverste eller nest øverste bordgang i en båt. Et stort skip kan ha flere esinger.
Halser/halsbord. Den delen av bordgangen som ligger over kjølen og nærmest stevnene. Utformingen av halsene har mye å si for hvordan skipet oppfører seg i sjøen.
Kjerneved: Den innerste kjernen i en trestamme. Regnes for å være mer motstandsdyktig mot råte og insektangrep enn yteveden.
Kjøl. Planken som ligger på høykant i lengeretningen under skipet.
Kjølbord: Bordet som er spikret til kjølen.
Lask: En skøyt med en spjelke/foring av tre.(sliteforing)
Lot (fl. lotter). Den bua overgangen mellom kjøl og stevner. Vi har framlot og baklot.
Mastefisk: En planke som masten står i. Den går på langs av båten og over flere band. Mastefisken tilsvarer det som på nyere båter blir kalt kjølsvin.
Mastekjerring. Har samme funksjon som mastefisken. Mastekjerringa er en stor, avlang planke som masten står i. Den går på langs av båten, over flere band og fungerer sammen med to skjærstokker. Mastekjerring ble brukt på store skip der en vanlig mastefisk ikke ville være solid nok. Ble blant annet brukt på de gamle jektene, og trolig på de store vikingskipene.
Nokk: Den utstående, runde enden på råa (rå-nokken) og på spelet (spelnokken).
Pullert/puller: En kort påle som hovedsakelig brukes til fortøyning. Kan være både på land og i fartøy.
Ripbord. Den øverste bordgangen.
Rotkne. Den naturlig vokste vinkelen som består av deler av rota sammen med deler av stammen på et tre.
Rå. Den stanga råseilet henger på (derav navnet råseil). Råa er er heist opp i masta med et tau
"Sabelbord". Intern samlebetegnelse for de vridde borda mot stevnene. Dekker det som i norrøn tid ville ha blitt kalt kinnungar, halsar og vindar.
Saum/båtsaum. Naglen som man setter gjennom båtborda for å koble dem sammen. Kan spores tilbake til den tiden man "sydde" båter sammen med sener eller lindebast etc.
Skaring/skar. Skjøten mellom to bord, mellom kjøl og lot eller mellom lot og stevn.
Skord. Hjelpestokker/stenger som holder båten i fasong mens en bygger. (Kan også være de stokkene man støer båten med når dne står på land.)
Skordstokk. Hjelpestokken som ligger midt over byggeplassen/båten når man bygger klinkbygde båter.
Skyte til/skyting. Tilpassing/sikting/høvling av overkanten på en bordgang, før neste legges på.
Spord. "Halen" i akterstevnen på et vikingskip, ofte formet som en krok.
Su: Omlegget mellom to bord, mellom stevn og bord eller mellom hals/kjølbord og kjøl.
Stevn/stavn (fl. stevner). (Kalles også stamn/stomn). Den bua avspissingen av skroget. På vikingskipene kunne forstevnen gå over i et drakehode og akterstevnen i en spord.
Strokk/strokking: "Pyntespor" i skipsborda. Strokken finnes på stort sett alt av de åpne vest- og nordnorske tradisjonelle bruksbåtene,
Yteved (geitved): Den yngste, ytterste delen av veden i en trestamme. Er vanligvis lysere og mindre motstandsdyktig mot råte og innsektangrep enn kjerneveden
Årette. Kile som settes inn i naglen slik at den blir sprengt ut på innsiden/motsatt ende av hodet.
 Bananhøvel i soloppgang til høvling av sabelbord/snablebord. (Foto Arne-Terje Sæther)
Vindar, halsar , kinnungar og "sabelbord"
Det som båtbyggerne internt kaller "sabel-" eller "snabelbord", kan i norrøn tid ha hatt navn av vinda, halsar og kinnungar.
Kinnungar
Jon Godal forklarer det slik:
"I følgje Eigilssoga kapittel 57 heiter bordstubbane mot stamnen kinnungar. Det er som i hus. Der heiter veggstubbane frå hjørna mot vindauga også kinnungvegg.
Hendinga er slik: Eigil ror skute mot karve og slik at bard møter kinnung og kinnungen brotnar slik at karven søkk. Bard er også skjegg Vi lyt forstå at skuta på ein eller annan måte har ein kraftig og framstikkande stamn. Stamnen råkar det svakaste punktet i skroget som er bordskøytane, kinnungane, mellom rong og stamn. Eigil visste nok kva han heldt på med."
Halsar og vindar
Halsar kan være det samme som i norrøn tid ble kalt vinda, skjønt dette i tradisjonsbåtbyggingen har fått ulik betydning ulike steder i landet. Gunnar Eldjarn forteller at vindene på sunnfjordsbåtene bare er å finne på andre omfaret som er kraftig vinda, mens våre vinder går helt fra andre til tredje omfaret og hele veien opp.
Jon Godal forteller at vindar og halsar i tradisjonen til dels brukes omhverandre. For eksempel heter det i Innherad vinde det som ellers heter hals. I Sunnfjord og Nordfjord kalles derimot det andre bordet for vinde. Dette bordet ligger over halsene og er ikke en del av botnen. I følge Jon må vindane være hogget og ikke vridde, for å få betegnelser vindar.
Vinda
Vinda (f) = vinse, dei vridde skipsborda borimot stamnane på eit skip. (eigentleg noko som er vridd), jfr nynorsk vinda. (Norrøn ordbok, Samlaget)
húf og halsar.
I Gulatingsloven sin beskrivelse av skipsbygging, finner er vi følgende setning: ná skípta þeír tílfǫngum sín í míllí, þeír er ljóta at fá kjǫl eða stafna, húf eða halsar.
Jon Godal forklarer benevnelsen på de ulike skipsbordene slik:
"I Gulatingslovi står det om levering til skipsbygging. Det skal leverast både hufar ok halsar. Hufar er skipsbord midt i skipet, medan halsane går til stamns. I nyare term er hufane berre dei som ligg mellom halsane, og halsane er stykka mot stamnen i den delen av skroget som ber nemninga botn. Huf er oftast forkorta til hu. Høgare opp er det berre bord som utgjer det som vert kalla sida i båten. Ikkje betre enn vi veit kan det ha vore lik eins for 1000 år sidan.
I nyare termar er nemninga hu ofte mistydd slik at ein trur hu på ein båt har med hud og ikkje huf å gjera. Huf er i slekt med ordet huve (lue). Første bordgangen er den bordgangen som ofte vil koma ned i sanden når båten lender. Difor sandhu. Ikkje alle tenkjer sand, men aur. Til dømes på Nordmøre heiter såleis den delen som ligg ved sidan av kjølen for ørhu.
Huf er oftast hankjønn. Hufen, - det blir vel hufa eller hufæ i dativ? I samanheng med båt har vi ofte ståande dativ: I borde, i botna eller botnæ, ol og som gjer at hankjønnsordet hos moderne menneske som ikkje har opplevd den aktive dativen, av og til får botn til å bli eit inkjekjønnsord; botnet. Kjønnsskifte er ganske vanleg.
-------------
Se også: I Altnordisches Seewesen av Hjalmar Falk (1912), (se 51 og 52)
PS.
Båtbygger, seiler og rigger Arne-Terje Sæther har sagt seg villig til å legge inn tekst og foto om det som skjer på verftet.
Inntil jeg klarer å overtale en av båtbyggerne til å "fortolke" båtbyggerspråket, er jeg fremdeles ansvarlig for alle feil og mangler som finnes i ordforklaringene ovenfor. Marit |